Eg var ute og gjekk tur i dag, i blåtimen. Eg mangla 1000 skritt på mine 3000, og tenkte eg skulle ta ein kjapp tur rundt byggefeltet for å fyllt opp kvota. Det var mange kuldegrader, og sidan me kom heim fra bønnemøte, og eg hadde vore på arbeid før om dagen, så var meininga å få metrane unna, og ta kvelden, heime, attmed omnen i fred og ro. Som eg vassa gjennom nysnøen dei første metrane, for å kome over til byggefeltet, så tok tankane over: For eit år sidan, kvar var du då? Ja, det visste eg så altfor godt. Eg gjekk og steig i gangane på Ullevål sjukehus og venta på bypassopperasjon. Kva gjer du no? Jau, du er ute og går i 19 kuldegrader, og har ikkje vondt i hjartet i det heile! Eg kjende takksemda velle opp innanfrå, takk for livet, takk for helsa, forat eg kunne gå i snøen og nyte blåtimen! Eg tok ein lengre runde, berre for å teste formen, og nyte livet. Trea var vakre. Bartrea hadde snø, og lauvtrea held atter på å få rimfrost , og det gjer kvar enkelt til eit lit...
Britt blogger fra et sykeleie