Livet er trening. Trudde aldri eg skulle sei noko slikt. Men kvardagen har blitt sentrert om å gå tur kvar dag, og trene opp hjartet og lungene igjen.
Då snøen for, og det omsider vart turre vegar, fall auga på ein lang bratt bakke like bak huset. Den går til Brynsåsen.
Mannen min vart heldigvis med å gå, og me starta med å gå til første svingen, og så vart det ti- tjue meter lengre for kvar gong. Det var stridt, for det var tungt å puste, og eg måtte stoppa på.
Nokre dagar verka det i ledda, og andre dagar var formen av ein eller annan grunn dårlegare.
Vi såg ein hestehov som trassig sette hovudet opp, trass i kuldegrader på 8-10 om natta, og dagen etter såg vi avkommet. Dei heldt ut, og nå er det hundrevis av hestehov når vi går oppover bakken! Våren bryt fram.
Men eg kreka meg oppover, og fekk utsynet over bygda, såg på byggeplassane på byggefeltet, og kom opp i svingen til ein einebustad der folk la ut mat til fuglane, og ekornet klauv på granleggane. Morosamt å stå å sjå på medan ein fekk att pusten.
Me runda svingen, såg på teleløysinga og sleoit oss oppover, timeter for timeter. Mannen min hadde vonde hofter, men fann ut at turane gjorde godt for han og. Til slutt kom vi rundt svingen, og såg toppen. Vi gjekk til søppelkassane og vegkrysset.
Det var litt av ein siger å stå på toppen, og sjå innover. Me kjende oss nesten ikkje att, for fok hadde felt så mykje skog på toppen av bakken. Det tok ein månad å nå toppen, men det var verd det, både for det moralske i å halde ut for å nå målet, og fordi formen og pusten vart betre.
Eg måtte poste på Facebook at toppen var nådd, og fekk sjølsagt mykje god resons på det!
No er me på veg innover flata, og fann ut at det var skogsvegar me kunne gå, eller fortsetja innover mot Åsvang. Det er muligheiter... Blåveisen tek til å kome, og det blir berre blåare og blåare inne i skogen på veg opp til toppen. .
Det tok ca.50 minuttar å gå opp og ned, så det var ein skikkeleg tur, og no som me går vidare, vert turen enno lenger. Det tek timen å gå no
Ein bekjent som er sjukepleiar, ringde etter Facebookinnlegget. Ho fortalde at det var viktig å gå bakkar, for når hjartet tok til å arbeide, påverka det lungene, slik at lungene måtte jobbe meir, og dermed vert pustekapasiteten betre. Det var også viktig å puste frå magen, og ta djupe pust for å utvide lungene. Praten gav eit ekstra puff til å halde fram å gå.
Så har eg fått plass på nye Feiring på hjarteskule frå slutten av juni. Spanande.
Då snøen for, og det omsider vart turre vegar, fall auga på ein lang bratt bakke like bak huset. Den går til Brynsåsen.
Mannen min vart heldigvis med å gå, og me starta med å gå til første svingen, og så vart det ti- tjue meter lengre for kvar gong. Det var stridt, for det var tungt å puste, og eg måtte stoppa på.
Nokre dagar verka det i ledda, og andre dagar var formen av ein eller annan grunn dårlegare.
Vi såg ein hestehov som trassig sette hovudet opp, trass i kuldegrader på 8-10 om natta, og dagen etter såg vi avkommet. Dei heldt ut, og nå er det hundrevis av hestehov når vi går oppover bakken! Våren bryt fram.
Men eg kreka meg oppover, og fekk utsynet over bygda, såg på byggeplassane på byggefeltet, og kom opp i svingen til ein einebustad der folk la ut mat til fuglane, og ekornet klauv på granleggane. Morosamt å stå å sjå på medan ein fekk att pusten.
Me runda svingen, såg på teleløysinga og sleoit oss oppover, timeter for timeter. Mannen min hadde vonde hofter, men fann ut at turane gjorde godt for han og. Til slutt kom vi rundt svingen, og såg toppen. Vi gjekk til søppelkassane og vegkrysset.
Det var litt av ein siger å stå på toppen, og sjå innover. Me kjende oss nesten ikkje att, for fok hadde felt så mykje skog på toppen av bakken. Det tok ein månad å nå toppen, men det var verd det, både for det moralske i å halde ut for å nå målet, og fordi formen og pusten vart betre.
Eg måtte poste på Facebook at toppen var nådd, og fekk sjølsagt mykje god resons på det!
No er me på veg innover flata, og fann ut at det var skogsvegar me kunne gå, eller fortsetja innover mot Åsvang. Det er muligheiter... Blåveisen tek til å kome, og det blir berre blåare og blåare inne i skogen på veg opp til toppen. .
Det tok ca.50 minuttar å gå opp og ned, så det var ein skikkeleg tur, og no som me går vidare, vert turen enno lenger. Det tek timen å gå no
Ein bekjent som er sjukepleiar, ringde etter Facebookinnlegget. Ho fortalde at det var viktig å gå bakkar, for når hjartet tok til å arbeide, påverka det lungene, slik at lungene måtte jobbe meir, og dermed vert pustekapasiteten betre. Det var også viktig å puste frå magen, og ta djupe pust for å utvide lungene. Praten gav eit ekstra puff til å halde fram å gå.
Så har eg fått plass på nye Feiring på hjarteskule frå slutten av juni. Spanande.
Kommentarer
Legg inn en kommentar