Det er tid til å skrive for å gjere seg ferdig med det som hendte, og kose seg med å setje ord på hendingar.
Dette er ein subjektiv blogg, frå synstaden til ei som går frå sjuk til frisk, og ein hyllest til norsk helsevesen som fungerer når du treng det. Dessutan er det eit skråblikk på noko som oppleves annleis frå sjukesenga enn i ståande stilling. Verda mi er snill og sola går opp over alle.
Eg verka i brystet, det gav seg og kom att heile helga. Natt til tirsdag slo verken til før fullt, så i 5tida på morgonen hadde eg skrive testamente og oppgjeve Facebookkodane til næraste pårørande . Eg hadde ikkje lyst til å reise til legevakta i innfluensatider, men då Gunnar stod opp bad han før meg. Eg ringde fastlegen, og ho bad meg kome med ein gong EKG før eg var innafor døra, og rett til Elverum sjukehus i det verste snøføret på denne sida av jul.Min trufaste som og har bakgrunn som ambulansesjåfør, køyrde, og nokre unge spirevippar som eg ikkje trudde hadde tatt artium ein gong, rådslo og sende med til Ullevål med ambulanse. Dei ynskte god tur på finnmarks og nordtromsk og nordtrøndelags desse ungdommane. Høg på morfin og reima fast med delvis sirene for vi E6, og let etter oss den trufaste ektemannen med Ali kaffe som ikkje alltid kurerer gruff. Så 14.45 låg eg på operasjonsbordet, med velkomst på blidt sørlandsk. Eg var Queen of the day, nemt på namn, og forklart kva som foregjekk, kvartlite stikkk forklarte dei, og legen blokka ut innfartktet på fleire stader. Så diskuterte kva som måtte gjerast vidare. Eg ba til Jesus at dei måtte ta rette beslutningar og gje gode råd. Men det fekk eg ikkje den kvelden. Men då eg kom til avdelinga, hadde eg fullført den vesle dialektreisa mi. Sjukepleiarane var frå Volda!
Kva hender vidare? Følg med på ei reise i Ullevåls indre😊
Dette er ein subjektiv blogg, frå synstaden til ei som går frå sjuk til frisk, og ein hyllest til norsk helsevesen som fungerer når du treng det. Dessutan er det eit skråblikk på noko som oppleves annleis frå sjukesenga enn i ståande stilling. Verda mi er snill og sola går opp over alle.
Eg verka i brystet, det gav seg og kom att heile helga. Natt til tirsdag slo verken til før fullt, så i 5tida på morgonen hadde eg skrive testamente og oppgjeve Facebookkodane til næraste pårørande . Eg hadde ikkje lyst til å reise til legevakta i innfluensatider, men då Gunnar stod opp bad han før meg. Eg ringde fastlegen, og ho bad meg kome med ein gong EKG før eg var innafor døra, og rett til Elverum sjukehus i det verste snøføret på denne sida av jul.Min trufaste som og har bakgrunn som ambulansesjåfør, køyrde, og nokre unge spirevippar som eg ikkje trudde hadde tatt artium ein gong, rådslo og sende med til Ullevål med ambulanse. Dei ynskte god tur på finnmarks og nordtromsk og nordtrøndelags desse ungdommane. Høg på morfin og reima fast med delvis sirene for vi E6, og let etter oss den trufaste ektemannen med Ali kaffe som ikkje alltid kurerer gruff. Så 14.45 låg eg på operasjonsbordet, med velkomst på blidt sørlandsk. Eg var Queen of the day, nemt på namn, og forklart kva som foregjekk, kvartlite stikkk forklarte dei, og legen blokka ut innfartktet på fleire stader. Så diskuterte kva som måtte gjerast vidare. Eg ba til Jesus at dei måtte ta rette beslutningar og gje gode råd. Men det fekk eg ikkje den kvelden. Men då eg kom til avdelinga, hadde eg fullført den vesle dialektreisa mi. Sjukepleiarane var frå Volda!
Kva hender vidare? Følg med på ei reise i Ullevåls indre😊
Kommentarer
Legg inn en kommentar